Jeg hadde jo en plan! En plan om å fullamme til fylte seks måneder og deretter ha melk som hovednæring mens hun fikk smake seg frem på fast føde. Slik ville ikke kroppen min ha det. Jeg har rett og slett ikke mer melk igjen! Det er sjette gangen på fire måneder at produksjonen streiker, og det holdt på å gjøre meg helt gal. Jeg har i fire måneder ammet hver 2. time og pumpet meg i mellom ammingene for å øke produksjonen. Dere som har ammet vet hvor vanvittig slitsomt det er å holde på sånn. I perioder gikk jeg ikke på butikken en gang, for da rakk jeg ikke å pumpe. Jeg tuller ikke når jeg sier at det nesten klikket for meg. Det eneste jeg ønsket var jo å gi Lilja den næringsrike morsmelken, men så hadde jeg så lite! Og nå har jeg altså slutta. Det vil si, jeg ammer litt om natten, for da er Lilja så trøtt at hun bare tar imot det hun får. Det er nemlig hun som har bestemt at det ikke skal ammes på dagtid lenger. I de periodene jeg har hatt lite melk har jeg måttet gi henne morsmelkerstatning på flaske, noe som har gått helt fint. Helt til nå. Da melken min kom tilbake etter iherdig pumping denne gangen ville ikke Lilja ha noe lenger. Hun har skjønt at flasken gjør melken lettere tilgjengelig, så hvorfor stri med puppen da?
Jeg har alltid lidd av det såkalte flink-pike-syndromet. Jeg har vært sykelig opptatt av å klare ALT og gjerne hundre ganger bedre enn alle andre. For meg føles det som et nederlag å måtte gi Lilja flaske. Jeg vet at jeg ikke kan noe for det og at det ikke er min skyld, jeg vet at jeg har gjort alt jeg har kunnet for å få det til og jeg vet at jeg "bare må akseptere det". Det er ikke helt enkelt. Og jada, jeg vet at erstatningen også er næringsrik og at barn vokser godt opp på det også, og jeg har ingenting imot at andre velger erstatning fremfor morsmelk. Det handler ikke om andre. Det handler om meg. Og jeg ønsket noe annet.
Jeg prøver å gjøre matstundene til noe intimt og koselig fortsatt. Vi legger oss ofte i sengen, tett inntil hverandre og kikker hverandre i øynene, jenta mi og jeg. Jeg prøver å gjøre det til noe spesielt. Og når jeg ser på den lille babyen min som blir helt blank i øynene og rød i kinna og storkoser seg med maten som det er kommer enn nok av - ja, da kan jeg ikke annet enn å tenke at det var til det beste. Hun får mat og mammaen hennes slapp å gå fra vettet.
-Madeleine
Jeg skjønner deg så godt, Madeleine. Man har en plan, en veldig fin plan om hvordan det skal være og hvordan det kommer til å bli. Min plan var også sånn. Fulleamme til fylte seks mnd, det er jo "sånn det skal være"! Planen var å pumpe, fryse ned så vi hadde et lager på lur når jeg ikke var hjemme, amme hver 2-3 time når jeg var hjemme, det skulle være det beste for snuppa. Så gikk jeg tom når ho var 1,5 mnd, og det sa full stopp. Selv om man vet at mme er i grunn like bra, skjærer det fortsatt og føler seg for litt mislykka for at man ikke kan gi det som er mest naturlig å gi, man vil jo bare det beste. Og det verste med det, er alle skråblikka man får når man svarer: "Nei, jeg ammer ikke lenger, hun får flaske". DET er kanskje det verste, som jeg hvertfall har opplevd med det hele. Men jeg tenker sånn at hun er ei blid snuppe som smiler fra øre til øre når hun er med oss, hu legger GODT på seg, og jeg ser at hun koser seg med flaska når hun ligger inntil meg og vi har kosestund. Siden hu ikke får pupp har jeg prøvd å gjøre flaskestunden litt mer koselig, så på kvelden skrur jeg helt ned tv'n, demper lyset, og det er mye koseligere å sette på fin musikk :) Da veit jeg hvertfall at jeg gjør mitt for at det skal bli en koselig stund for oss begge.
SvarSlettDet meste går ikke etter planen, selv hvor mye man vil, må bare prøve å glede seg over det som er uansett! Lilja er så nydelig, og den beste for henne er mammaen hennes uansett hva :) Veit ikke om det hjelper så stort, men kjenner meg sånn igjen i det du skreiv, måtte bare få den denna wall'n of text, haha.
klem til dere fra meg og Ingrid!