Gode råd vs. morsinstinktet

Da jeg fant ut at jeg skulle bli mamma husker jeg at jeg spurte min kusine som hadde fått en liten datter om hun hadde noen gode råd til meg. "Følg morsinnstinktet ditt", sa hun, "alle andre vil komme til å gi deg massevis av råd, men når alt kommer til alt er det ditt eget morsinnstinkt som gjelder". Jeg husker jeg ikke skjønte hva hun mente - hvilket instinkt var det hun snakket om?

Det å bli mamma har ført med seg mange nye følelser for min del, og en av dem er en usikkerhet som jeg aldri har kjent maken til. For ordens skyld; jeg har vært usikker før, men da har det bare vært for ting som har angått meg selv. Det er mye heftigere nå når det gjelder barnet mitt. De første dagene sammen med Lilja tenkte jeg at jeg aldri kom til å klare rollen som mammaen hennes - jeg skjønte jo ikke hva hun prøvde å fortelle meg med gråten sin! Men på disse syv ukene har vi allerede lært hverandre å kjenne, veslemor og jeg, og nå kan jeg med trygghet si at jeg forstår signalene hun gir meg i form av de små grimasene hun gjør, lydene hun lager eller gråt.

Hun er stort sett en glad baby. Hun gråter innimellom, heldigvis (jeg velger nemlig å se det som et sunnhetstegn!), og da er det helst fordi hun er trøtt, sulten eller har bæsj i bleia. Hvis hun skulle gråte til tross for at hun nettopp har spist, er uthvilt OG har tørr bleie, ja vel - så gråter hun litt, da. Og jeg eller O tar henne opp til oss og trøster henne med kos og myke stemmer. I situasjoner hvor det er andre til stede, enten familie, venner eller totalt fremmede, slår det aldri feil - noen MÅ bare fortelle meg at jeg ikke må ta henne opp. "La henne skrike litt!", eller "Du skjemmer henne bort! Dette blir det vanskelig å venne av henne!". De første gangene jeg fikk høre det slo følelsen meg igjen: usikkerhet. Disse damene hadde jo hatt barn før, så de visste vel hva de snakket om? Og jeg som bare er 22 år og mamma for første gang - hva vet vel jeg? Skulle jeg la henne skrike en stund, kanskje? Nei. Noe inni meg sa umiddelbart at det var feil. Alt i meg strittet i mot. Var det dette som var morsinnstinktet? Jeg ville ikke la babyen min ligge der alene og gråte uten at noen trøstet henne. Hva ville hun lære av det? At hennes behov ikke er viktige for mamma og pappa? Nei, ikke Lilja mi.

Hun skal tas opp, koses med og kysses på. Hun skal vite at hennes følelser er viktige for mamma og pappa og at hun tas på alvor. At vi har tid til henne når hun er glad like vel som når hun er lei seg. Som bestilt kom jeg også over denne artikkelen som bare underbygget disse tankene og følelsene. Usikkerheten forsvant, morsinstinktet vant.

Takk, kjære kusine Live, for det beste rådet jeg noen sinne har fått. Nå skjønner jeg hva du mente.